Et definerende øyeblikk

Jeg var 17 år, hybelboer, videregåendeelev og satt på postflyet som akkurat hadde landet. Ved siden av meg satt en dame.

Ikke visste jeg at hun skulle bidra til et av de definerende øyeblikkene i mitt liv.

I anledning Verdensdagen for psykisk helse, vil jeg fortelle deg om dette, så kanskje du finner inspirasjon til å skape et slik øyeblikk for andre. 

Jeg skal straks fortelle hva som skjedde, men for å sette det i sammenheng så må vi innom nåtid først. 

Har du noen gang lagt merke til at jeg alltid skriver "håper dagen din er god" eller "ønsker deg en nydelig dag" på slutten av mine eposter, baksiden av konvolutter (hvis du har bestilt fonasjonsrør fra meg) eller i blogginnleggene mine?

Eller kanskje du har hørt meg si en variant av dette i en livesending eller når vi har snakka sammen.

Mange av oss sier eller skriver slike hilsener - noen på rutine og noen med mer baktanke.

For min del har det aldri blitt rutine, selv om jeg i perioder skriver eller sier det mange ganger i løpet av en dag. 

Og nå vil jeg gjerne dele bakgrunnen for det. 

For å sette det i sammenheng. Livet mitt har bestått av en betydelig dose motvind, og denne har i perioder holdt på å blåse meg både over ende og på havet.

I dag sitter jeg med mye motvindskompetanse som jeg har stor nytte av, men midt oppi stormen har det i perioder føltes fullstendig overveldende. Denne historien er fra en slik periode av mitt liv. 

Så tilbake til hendelsen.

Jeg var altså 17 år, bodde på hybel, var midt i en heftig motvindsperiode og befant meg på postflyet som akkurat hadde landet. Det var fortsatt alt for tidlig på morgenen og i setet ved siden av meg satt en dame. Jeg hadde identifisert henne som moren til ei kul jente i klassen under den jeg gikk i. Jeg kjente verken mora eller dattera, men visste sånn høvelig hvem de var. 

I løpet av flighten hadde dama snakka litt med meg, eller så hadde vi snakka litt sammen.

Jeg vet ærlig talt ikke.

Ikke husker jeg det i dag. Antakeligvis var jeg ikke nok mentalt til stede til å ha lagra det for jeg var så oppi min egen smerte, trøtthet og frustrasjon.

I alle fall, i det vi skulle til å forlate flyet så sier hun noe til meg som jeg ikke hører. 

Min respons er "hæ?"

Hvorpå hun igjen sier noe jeg ikke hører, og jeg sier hæ igjen. 

Dette gjentar seg flere ganger før hun til slutter roper til meg med et smil på lur;

"HA EN FIN DAG!!!"

Der og da ble jeg helt satt ut. I dag blir jeg rørt. 

Hun ville meg vel! Og ikke bare det, hun insisterte på å ønske meg en fin dag også når alt lå til rette for å bare la det gå. 

Hun kunne blitt frustrert og sagt, glem det.

Hun kunne gitt opp og bare ledd det bort.

Hun kunne vinka og bare trukket på skuldrene.

Det er mange andre ting hun kunne valgt å gjøre, men hun valgte altså å "kjempe" for å ønske meg en fin dag. 

Og det er det jeg tror som rører meg med dette. Der og da kunne jeg merke hennes gode intensjon, jeg klarte å høre budskapet. Jeg klarte til og med til en viss grad å ta det innover meg, og det endret noe i meg. 

At en person jeg ikke kjenner, vil meg vel og til og med kjemper for å dele det med meg. 

Det endra ikke bare dagen min, det endra noe fundamentalt i meg som er med meg den dag i dag. 

Jeg vet ikke om dette var rutine eller gjennomtenkt for henne, men for meg var det helt spesielt.

Jeg var 17 år da dette skjedde og blir 44 på torsdag. Siden den gangen har jeg bevisst prøvd å være denne som deler et lite smil, et lyst øyeblikk, en hyggelig hilsen, som tåler når det trengs eller bare en klem til trøst eller glede.

Tenk på det, hvis så "lite" kan bety så mye for meg - hvilke muligheter ligger egentlig der med tanke på hvordan vi kan hjelpe hverandre på små, men kraftfulle måter. Dette medførte altså 26 år (så langt) med gode intensjoner basert på en enkelt hendelse en alt for tidlig morgen. 

Det er ikke det at jeg tror at for hver gang jeg ønsker noen vel, så skaper jeg et så viktig øyeblikk som det ble for meg. Likevel fortsetter jeg med med det. Tanken min er at hvis om så bare én av de gangene kan bidra til et slikt øyeblikk i noens liv, så er det verdt de mange tusener som ikke skaper det. 

Og her kommer jeg til det som er poenget med å dele denne historien fra mitt liv:

Tenk deg hvor mye vi kan få til sammen hvis vi alle velger strategien til dama på flyet litt oftere. Kanskje kan vi skape noen flere av de små, men veldig betydningsfulle øyeblikkene i flere menneskers liv.

Sammen kan vi skape en litt mer inkluderende, rausere og bedre verden, - hilsen for hilsen. 

Så vit at når jeg nå skriver en hilsen på slutten her, så kommer det fra dypet av hjertet og med en instendig intensjon om at jeg ønsker deg vel. 

Håper dagen din er god!

Beste hilsen fra Paro

PS. I anledning verdensdagen, så kjører jeg en 48-timers kampanje på Null stress 10.-12.okt. Les mer om det her