Fra skjelvende løv til å blomstre på scena

Helt fra jeg var liten, så elska jeg å synge. Sang var meg, og jeg var sang.

Det var min glede, mitt uttrykk og mitt fristed. Hverdagene mine var ganske tøffe, men sangen ga meg noe av det jeg manglet ellers i livet.  

I den tida tenkte jeg ikke på prestasjoner, jeg sang bare fordi...

Jeg vet jammen ikke om jeg kan sette inn noe etter fordi engang, det var bare slik. Jeg brydde meg i alle fall ikke om hva noen syntes.  

Men det skulle endre seg brått.  

Siste året på musikklinja skulle jeg være solist på en stor konsert. I tiden før konserten hadde jeg kjent på et ubehag, eller kanskje en uro. Men jeg var vant til å stå på og la være å kjenne etter, så da var det bare å skyve bort de vanskelige følelsene. På et eller annet vis klarte jeg å lure meg unna øvelsene. Jeg var “sår i halsen”, “veldig svimmel” eller rett og slett “for dårlig til å komme”. Jeg vet ikke i dag om disse unnskyldningene var tilgjorte eller om jeg faktisk følte det slik, men de var i alle fall gode nok til at både jeg og de som ledet trodde på det.  

På konsertdagen var det derimot ingen vei utenom og jeg skulle være på rett etter pausen. Første sett gikk greit, da hadde jeg ingen solistoppgaver utover noe i gruppe, og der følte jeg meg komfortabler. Så kommer pausen og på dette tidspunktet innser jeg at det ikke er noen unnskyldninger som hjelper lenger.

Jeg er der, jeg er neste på lista og publikum sitter i salen.  

Uroen i meg vokser fort. Jeg merker at det blir vanskeligere å puste og at rommet føles trangere.

Å unngå følelsene er ikke lenger et alternativ. Det blir ikke noe bedre når mine samsangere prøver å støtte meg og heie på meg med “jeg gleder meg til endelig høre deg synge”, “dette blir så utrolig bra” og “jeg heier på deg”. De mente det støttende og godt, men for min del ledet det meg ytterligere inn i stress og skrekk med en ny erkjennelse.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke hadde tenkt på det før, men der og da slår det ned i meg som et lyn; 

Min prestasjon betyr noe for andre!  

Uroen og ubehaget som jeg hadde følt på ble bare småtteri i forhold til hva som skjedde nå. Veggene begynte å krype inn på meg. Jeg ble kaldsvett, svimmel, klam i hendene, tørr i munnen og følte at jeg måtte rømme. Hjernen min føltes som fullstendig tåkelagt og det eneste jeg klarte å merke var panikk.  

Så var det skjelvingen da, hvor hele kroppen ristet som et aspeløv. Den merket jeg faktisk ikke før jeg stod på scena ved mikrofonen og stirret inn i spotlighten.

Det er lett å tro at jeg ikke gikk på scena etter alt det som skjedde i pausen, men jeg er pliktoppfyllende og vant til å pushe meg selv, så det var aldri et alternativ å ikke gjennomføre.  

Jeg husker at jeg av en eller annen grunn stirret inn i spotlighten som lyste på meg, som et dyr i veibanen som står fastfrosset i frontlyktene på en bil i stor fart rett mot. Kroppen skalv ukontrollert, stemmen var spakere enn vanlig, men jeg klarte å gjennomføre på et eller annet vis. Jeg kan ikke påstå at jeg gjennomførte med glans, men jeg overlevde i alle fall.  

Der og da bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle på en scene igjen. Jeg skulle ikke synge for folk, jeg skulle ikke tale, dette var ikke for meg.

Jeg var ikke villig til å utsette meg selv for dette igjen.  

Jeg holdte denne lovnaden til meg selv i mange år. Problemet var bare at å synge var for meg det samme som å leve og det føltes som om jeg hadde mistet en god venn som jeg sørget. I tillegg hadde jeg erfart at min formidling påvirket andre mennesker veldig positivt. Til slutt hadde jeg ingen valg, jeg måtte finne en vei tilbake.  

Ganske nøyaktig 10 år senere mottar jeg blomster, applaus og gode tilbakemeldinger etter å ha gjennomført min solo eksamenskonsert som klassisk sanger. Konserten hadde jeg kalt “fra hjertet” og det var akkurat det den var, fra hjertet.

Denne gangen føltes det godt, gledesfylt og som en seier.  Tenk at jeg som tidligere “holdt på å dø” og hadde forkastet musikken og synlighet i det hele tatt, endelig hadde klart å finne veien tilbake.

Jeg visste at det jeg hadde gjort i de 10 årene for å komme dit, ikke bare viktig for meg i mitt liv, men at jeg også kunne hjelpe andre.  

Det er kanskje den viktigste grunnen til at jeg startet firmaet mitt Stemmeprakt AS og at jeg i dag blant annet jobber med å hjelpe andre fra skjelvende løv til å blomstre på scenen. 

Nå brenner jeg for å hjelpe deg å finne din stemme, så du kan dele den med verden. 

Noe av det viktigste jeg måtte lære meg var selvregulering, altså at jeg ikke ble fullstendig fanget av skrekktanker og hvordan jeg kunne kontrollere kroppen og pusten. 

Lang historie kort, så har jeg laget Null stress til deg.

Null stress hjelper deg fra å fryse i møte med frontlyktene til valgfrihet, handlingsro og handlingsrom. 

Les mer om det her